TankeSUS - Minnenes museum

Teater NiE
Varighet: 50 min
Målgruppe: Fra 15 år
Utøvere: Helder Deploige, Kieran Edwards, Guri Glans, Iva Moberg, Dagfinn Tutturen
Regi: Kjell Moberg
Scenografi: Katja Ebbel Fredriksen
Teknisk: Jan Shanel & Marketa Vihanova



Minnenes museum er en helt fantastisk forestilling som gjør noe med følelsene dine. På et eller annet vis, klarer skuespillerne å formidle et vondt tema for mange på en god og varm måte.

Vi ble litt overasket da vi kom inn i teatersalen. I salen var det ingen scene, men et lite rom vi skulle gå inn i. Dette rommet så ut som et arkiv på innsiden, med skap og arkivskuffer på alle veggene. Det var også to rader med krakker på hver side av rommet vi skulle sitte på. Dette rommet syntes vi var veldig kult og spennende.

Atmosfæren i stykket var helt spesiell. Dette hadde nok noe med at vi satt tett, og kom nærme innpå skuespillerne. Vi i SUS syntes det var veldig flott at skuespillet foregikk rundt, og imellom oss. På grunn av dette følte vi oss nesten som en del av forestillingen. Intimiteten i stykket er nok en av hovedårsakene til at det ble en så god og varm opplevelse.

At deler av forestillingen spilles på engelsk er bare et pluss. Det blir snakket tydelig, så det er ikke noe problem å få med seg hva som blir sagt. Livemusikken er også med på å skape den gode atmosfæren i rommet. Alt dette var med på å gjøre forestillingen levende.

Det var en sterk opplevelse, og jeg antar de fleste hadde en klump i halsen eller en tåre i øyekroken i det forestillingen var slutt. Allikevel blir det ikke en trist opplevelse fordi det er veldig mye humor og glede i stykket.

Forestillingen treffer målgruppen veldig godt, samt alle aldere oppover. Dette er en forestilling som gjør like stort inntrykk på oss, som de eldre i salen. Forestillingen får deg til å tenke og reflektere over temaet stykket angår. Vi anbefaler Minnenes museum på det sterkeste.
Tusen takk til NiE for denne fantastiske forestillingen.



Vurdering:

Intervju med Katrine M.E. Strøm - Bakeriet

Etter å ha sett danseforestillingen Bakeriet var det ingen tvil om at vi i SUS ønsket å snakke med noen som hadde med forestillingen å gjøre. Rett før jul var jeg (Une) så heldig å få prate med Katrine M. E. Strøm - selve skaperen av Bakeriet. Det er hun som står bak konsept, manus og regi.

Selv om jeg har sett forestillingen og vet hva den dreier seg om, er jeg veldig interessert i å høre Katrines beskrivelse av den. ”Ensomhet, og at man er avhengig av å bli sett før man dør”, svarer hun. ”Det er noe ødelagt med alle dukkene, og jeg tenker at alle mennesker har noe ødelagt inni seg. Jeg hadde lyst til å få fram den sårbarheten ved at alt kunne gå i stå hvis man ikke så hverandre. Det er noe man sjelden lager barneteater om. ”

Når jeg spør om hvor ideen kom fra, forteller Katrine at moren hennes elsket i å bake, og det var så spennende å komme hjem til lukta av noe nybakt for å deretter løpe og se hva hun hadde bakt denne gangen. Det er lukta som har vært selve utgangspunktet til forestillingen, og Katrine ville lage en forestilling for barn med lukt som et element.

Jeg uttrykker at vi ble veldig begeistret over pepperkakelukten, og da forteller Katrine at noe av det første de gjorde var å besøke et bakeri midt på natta, og det var en stor inspirasjonskilde. Jeg spør om hva som var mest utfordrene med prosessen, og får til svar at det som kan være utfordrende i enhver prosess er at man er veldig mange forskjellige kunstnere som skal tilpasse seg hverandre, men den største utfordringen i denne prosessen var å tilpasse musikken til bevegelsene.

Foto: Mariell Amelie Lind-Hansen

I våre tidligere intervjuer har vi spurt om hvordan en vanlig dag ser ut, så jeg spør Katrine også, og hun svarer først og fremst at det varierer veldig. ”Det er mye papirarbeid, søknader og rapporter, men når vi skal lage teater derimot, er det veldig gøy. Da er det masse prøver, og jeg får med meg de beste folka som jeg vet om på det tidspunktet og så lager vi forestillingen. Vi jobber veldig intenst i prøveperioden. Ukene før jobber vi gjerne 14-16 timer hver dag og gjør ikke annet enn å jobbe og spise, men det er veldig gøy, for alle har en felles idé om at det skal bli bra. ”

Av erfaring vet jeg at skoleforestillinger ofte kan miste litt effekten, nettopp fordi den spilles i en gymsal hvor ribbeveggene er scenevegger, og lyset fra lysstoffrørene ødelegger stemningen. Dette er ikke tilfelle når Katma turnerer rundt på skoler med ”Bakeriet”, for de har nemlig med seg alt de trenger av utstyr for å kunne bygge et lite teater i gymsalen. Katrine påpeker også at hun vil bringe teater til de små stedene som aldri får besøk av teater ellers. Til slutt roser hun danserne og sier at de jobber veldig hardt og er presise – noe man er avhengige av i denne typen forestillinger.

Tusen takk for et intervjuet, Katrine. Du får det til å høres veldig morsomt ut å jobbe med scenekunst! 

Les vårt TankeSUS om Bakeriet HER.

TankeSUS - Bakeriet

Varighet: 45 min

Fra 6 år
Konsept, manus, regi: Katrine M. E. Strøm
Komponist: Håvard Lund
Scenograf, kostymer: Ingunn Sønsteby
Dansere/koreografer: Maria Henriette Nygård, Ane Evjen Gjøvåg, Åse Marie Rannestad
Lysdesign: Thomas Bendiksen
Lyddesign: Alexander R. Hansen
Elektronikk: Are Simonsen
Markedsføring/ grafisk design: Svein Spjelkavik
Syerske/ regnskapsfører: Anne Kari Spjelkavik
Snekker: Sindre Nicolaisen
Foto: Mariell Amelie Lind-Hansen
Make-up: Ole Elias Høve
Figurteatret i Nordlands stab er: Ing Randi Johansen, Anne Sørfjell, Jan Erik Skarby, Geir-Ove Andersenog Preben Faye-Schjøll

Foto: Mariell Amelie Lind-Hansen

Bakeriet er en, bokstavelig talt, velduftene forestilling der flinke, synkroniserte dansere og en gripende historie gjør at det er en ren nytelse å se på.

Det første som slo oss var hvor pen scenen så ut og det føltes som å gå inn i et ekte bakeri. Alt stod i stil, og kostymene gjorde at danserne så identiske ut – akkurat som dokker. Kjøkkenbenken som stod i sentrum av scenen var også utrolig kul for den sluttet ikke å overraske oss med de mange skuffene med blant annet lys, lyder og en gigantisk slikkepott.

Bakeriet tar for seg et viktig tema, nemlig ensomhet. Inger Hagerups dikt ”Det bor en gammel baker” er inspirasjonskilden til forestillingen og selv om vi visste dette på forhånd og skjønte det kom til å ende trist, ble vi overrasket over å bli rørt mot slutten. Det er tatt i bruk mange smarte og morsomme virkemidler som deigen som overhevet og da de fikk støt. Den treffer også målgruppen (6 år og oppover) samt voksne og ungdom, i hvert fall slik vi oppfattet det.

En annen ting som gjorde Bakeriet bra er hvor synkroniserte danserne er. De beveger seg perfekt og presist i forhold til hverandre og lydene som er spilt inn på forhånd. Veldig imponerende og kult å se på. Et klart høydepunkt var den deilige pepperkakelukta som fylte salen etter hvert som kakene ble stekt i ovnen. Det gjorde opplevelsen ekstra minneverdig!                                   

Vi synes Bakeriet var en flott forestilling, og ble nesten litt skuffa over at det var over så fort. Det er ikke alle forestillinger som er underholdende hele tiden, men det var denne. Vi gikk ut av salen rørt, begeistret og med en ekstrem lyst på pepperkaker. Vi håper at så mange som mulig får oppleve Bakeriet, for dette var bra!

TankeSUS - Titus

 

Bilde tatt fra showbox sidene. Flere bilder, samt beskrivelsen av forestillingen finner du her.

Skrevet av: Jan Sobrie

Ny engelsk versjon av Oliver Emanuel

Regi: Lu Kemp

Lysdesign: Ben Ormerod

Skuespiller: Joe Arkley

Teknikker: Andy Gannon

Varighet: 45 min
Fra 14 år pga at forestillingen spilles på engelsk

Forestillingen startet med en mann som kom klatrende ned benkeradene i salen mens han nynnet kjenningsmelodien til supermann. Da skjønte vi raskt han skulle forestille et barn. Han klatret over folkene i salen, og kom tilslutt fram til den eneste kulissen i rommet som var en pult midt på scenegulvet. Han forklarer raskt at han står på skoletaket, og er i ferd med å hoppe.

Titus var en spennende forestilling med bare en skuespiller, Joe Arkley. Som hovedrollen, Titus, snakket han om ting han hadde opplevd. Etter han hadde snakket en stund ble det klart at han ikke kom til å gjøre stort annet, og i hvert fall jeg ble redd for at det skulle bli kjedelig. Det viste seg å være unødvendig bekymring, fordi tingene han fortalte var så spennende at jeg nesten ikke merket at tiden gikk.

Skuespilleren snakket klart og tydelig med en fin engelsk aksent som var lett og følge med på. Han var veldig flink til å variere stemmen sånn at han fikk fram forskjellene i det han fortalte. Det ble spennende i det han skiftet mellom å fortelle om ”opplevde minner” og fra nåtiden på skoletaket. Det som trekker litt ned er at det ble litt forutsigbart noen steder. Man ble ikke virkelig redde for at han faktisk kom til å hoppe. Noe av spenningen ble borte, og vi i sus fikk ikke den ”wow” følelsen da vi kom ut av salen.

Hadde ikke forestillingen vært på engelsk, hadde nok mange yngre også likt den. Den tar opp opplevelser som både unge og eldre kan kjenne seg igjen i. Alt i alt var det en bra forestillingen som virkelig er verdt å se.

Vurdering :

SUS besøker operaen

For noen uker siden var vi i SUS så heldige og ble tatt med på en omvisning av operaen! Vi fikk også se en prøveforestilling av Juryen før den var ferdig for premiere.

 

Da vi kom til operaen rett etter skolen en kald fredag midt i november, var det fint lys og mye som foregikk på operataket. Det var en photoshoot med fargerike kostymer og mange mennesker som sto og så på. Vi gikk raskt over taket, og bak til inngangen for de ansatte. Vi måtte skrive oss inn for anledningen, og ble hentet av Hege Haagenrud som skulle vise oss prosjektet sitt: Juryen.

Selv med manglede deler av forestillingen, var Juryen en fryd å se på. Vi fikk også stille Hege og danserne noen spørsmål om forestillingen.

Hva er tankene og konseptet rundt forestillingen?

Det vi har lyst til er å lage en forestilling hvor man fokuserer på barns estetiske sans, og hva barn får ut av forestillingen. Hva de har av krav, hvordan de lar seg fascinere og hva en forestilling ville inneholdt om barna selv skulle laget en. Jeg selv har jo styrt hva de skal mene og tenke, så det blir jo på en måte en ”liksom frihet” for dem. Den skal være underholdene, men også kreve litt av barna. Det er deler i starten av stykket som ikke er klare ennå, som for eksempel at det kommer inn stemmer som sier de kjeder seg og skjønner ingenting. Det er grunnrisset, og så blir det brutt av barna som deretter begynner å ta kontroll over hva de vil se.

Særlig starten var det veldig overdrevent og kunstig med smilene og klemmingen. Hva var poenget med det?

I starten vil barna ha en barnevennlig forestilling, og da kommer danserne inn med rouge i kinnene, knalle farger på kjolene og de skal gjøre den typiske barneforestillingen fordi det er det de tenker at barna forventer seg. I kontrast har vi øynene i bakgrunnen som sitter og ser på, og som i førsten er med og synligjør at det er spennende. Men så begynner de å kommentere ”det her er jo så typisk”, ”det her så vi jo ista”, ”vi skjønner jo at hun ikke er dø”, og sånn kommer de med kommentarer underveis.

Hvor har den fått navnet sitt fra?

Juryen handler om barna. De er på en måte juryen som skal bedømme forestillingen.

Var det vanskelig å lage den, eller var det en idé du fikk med en gang?

Ideen kom ganske raskt, men det å lage den er ganske vanskelig. Det har tatt lang tid. For det første er det jo barna som er i alderen 2-10 år som er vanskelig å filme og få det man vil uten at det blir dårlig regi. Man vil jo gjerne at det skal høres genuint ut. Vi har intervjuet dem, bare satt dem foran kamera og fått dem til å prate og så sier de noen setninger som kanskje passer. Vi har mange timer med film som ikke ender opp med å bli brukt. Plutselig kan barna bli lei og gå etter ti minutter. Da er arbeidsdagen deres over. Ellers har det vært veldig gøy å jobbe med.

Tror dere barna kommer til å skjønne forestillingen?

Jeg tror de vil skjønne noe. Jeg tror ikke de vil følge linken i at dette er meningen med forestillingen. Det er heller ikke meningen, meningen er at barna skal komme med påfunn som skal testes ut og at det skal være en speiling av publikum som sitter i salen. ”Hva om vi gjør sånn? Nei, det funka ikke så bra. Hva med sånn da? Nei, ikke det heller” og så tester de frem, og så finner de noe som fungerer. Poenget er ikke at de skal forstå fra A-Å, det er at de skal sitte og se i sin modul hver for seg og se hva barna tenker rundt det.

Hvor mye tid har dere brukt?

Sånn som jeg og dramaturgen jobber, skriver vi først manus siden det er en så fortellende forestilling. Og så tester vi noe, og så skriver vi videre, og så tester vi og skriver videre. Fra jeg sender inn søknad og til den har premiere, går det gjerne to år. Men vi har ikke to år med prøveperiode, nå har vi fem uker. Det er en lang prosess fra man finner ”dette vil jeg snakke om” til å lage konseptet, til å utvikle det videre til noe som skal bli et manus. Dramaturgen og jeg begynte for lenge siden, så kom danserne inn for fem uker siden. Barna begynte jeg å filme i sommer. Noen har fått tenner i mellomtiden som de ikke hadde da vi begynte å filme. Vi har hatt slike ting å tenke på også.

Jeg vil bare benytte anledningen til å takke Hege og danserne for at vi fikk komme å se prøveforestillingen, og få snakke med dem om forestillingen. Henning har skrevet et ”tanke SUS” om Juryen, det kan du lese her.

Da vi ble ferdige, skrev vi oss ut igjen. Denne gangen gikk vi inn hovedinngangen, hvor vi møtte guiden som skulle vise oss rundt.

Inngangspartiet er et stort og luftig rom med god plass under taket. Det går trapp opp til etasjene over, hvor man kan se ned på inngangspartiet. Det er der man går inn til de to store scenene. Derfor er det eikebiter i taket som ikke bare ser kule ut, men det også gjør at man ikke kan høre noe støy i inngangspartiet. Dette gjør det mye lunere å være mange i rommet ved en forestilling.

Vi fikk se de to scenene, Hovedsalen og Scene 2. Dette er Hovedscenen:

Alt er i eik, som skal være bra for akustikken. Det er 1358 seter som alle er unike (vel, nesten, det er visst to seter som er like) og alle er spesialdesignet i Italia.  

Denne salen har Norges største lysekrone som ikke bare er der for belysningen, men som også reflekterer lyd fra scenen. Den består av ca. 5800 krystallglassbiter.

Vi fikk også se litt ”insiders” som bak scenen hvor de lager kulisser og kostymer. Det er også mange rom hvor det øves masse. Her er noen bilder fra kostymedelen:

Alle bildene er enten hentet fra wikipedia-siden til operaen eller tatt av oss i SUS.